Lækre tunes

Jeg kom tilfeldigvis over den franske versjonen av "NRJ Music Awards", og det var det jeg trengte for å bli overbevist om at fransk r'n'b er i skuddet. Piano, smooth beat og tekster som kicker cul. Og så er de heelt like. Jeez.

Sjekk ut mine favoritter:

http://www.youtube.com/watch?v=N5A2n44-g9U

http://www.youtube.com/watch?v=k046cUStr6E

http://www.youtube.com/watch?v=_iN5KbUxz9k

Men, solidarisk nok må jeg likevel gå for danske Karens smækre sang "Sækken i katten". 

http://www.youtube.com/watch?v=dAAtTR34zts

Visstnok skal "pladens tveæggede titel, "Stiletto" referere både til et dødbringende stikvåben og det feminine ikon"....

Null stress

Jeg har to uker på å lese til eksamen, men stresset ser ikke ut til å velte over meg helt ennå. Det viser seg derimot vanskelig å lese i det hele tatt. Det kan ha noe med at jeg har maks 10 sider å pugge i hvert fag, hvorav mye jeg allerede kan (føles det som i alle fall). Dessuten er det fint vær, så fint at jeg lå og solte meg i parken i hele går. Jeg har lest ferdig to bøker (Rotters Club av Coe og Exit Ghost av Roth) og halvveis i den tredje (Americana av Delillo). Jeg har sett 1,5 sesong av How I Met Your Mother, som ikke er så ille som jeg først trodde. Jeg har ikke lastet ned mye ny musikk (selv om jeg skulle ønske det!) da det tok meg en måned å laste ned albumet til Those Dancing Days.

Sånn går det kanskje når man kjenner 3 mennesker totalt i en storby. Nå er jeg snart klar for miniputt-Oslo hvor jeg kjenner halvparten.

JIPPI!

JEG SKAL HJEM! Det skulle jeg jo uansett, men spørsmålet var mer når. Jeg var hjemme i helgen og feiret mamma og Anders sin bursdag - vekselvis - og det var så fint og jeg fikk sett alle jeg savnet og jeg visste hvor alt var og jeg grillet og det var ikke noe gøy å dra ned til internatet mitt i Paris på søndagen, uansett hvor fjongt Paris høres ut. Jeg var innstilt på 7 uker til (som egentlig ikke er så altfor mye, men når man ikke har lyst, så har man ikke lyst) men nå slipper jeg unna med en måned!

Det betyr, håper jeg, at jeg er hjemme rundt midten av juni! I tillegg slipper jeg unna med 4 fag i stedet for 5 (vi begynte med 9). Det gjenstår bare å avtale med alle foreleserne og bestille billett hjem. Tiden av veien for begge deler! 

Skolestart

Nesten 4 måneders ferie var over i går. Professorene på Paris 1 valgte å "redde semesteret" i stedet for å fortsette den aktive streiken. Det betyr at, uten å ha oppnådd noen ting (!) av myndighetene, gjenopptas vanlig undervisning. Pensum blir forkortet, semesteret blir forlenget og eksamen utsatt. Jeg vet ennå ikke når jeg kan komme hjem, men det blir i hvert fall ikke senere enn i begynnelsen av juli. Håper jeg.

Men ikke tro streiken er over av den grunn. I dag hadde jeg for eksempel forelesning fra kl. 11 til kl. 14, men så var resten av dagen kansellert på grunn av demonstrasjoner. "Gendarmerne" stormet til, - jeg telte minst 40 politibiler og en politibuss. (Forresten fikk jeg et glimt av hva det tøffe militærpolitiet gjør for å manne seg opp til studentkamp; de spiser McDo. Masse. Jeg så en bil stappfull av McDo hamburgere og emballasje og milkshakes)

Jeg må innrømme at etter å ha vært her nede i 3 måneder uten å ha noe å gjøre, er det en virkelig mental omstilling som må til for å komme inn i studierutinen igjen. Dessuten må jeg plutselig begynne å "investere" litt i hverdagen min her nede, etter at jeg nesten hadde bestemt meg for å dra hjem og drite i hele greia. I tillegg drar både Signe, Anne Cecilie, Kathrine og Kristina i løpet av to uker. Det blir litt rart uten dem.

Men det skal gå bra! Dessuten skal jeg hjem om en uke (gjør dere klare), og det gleder jeg meg såååå mye til. Så mye at jeg nesten ikke er bitter i det hele tatt på at jeg har "streiket" i 13 uker uten å oppnå noe... 

To fine på besøk

De siste fire dagene har vært fantastiske, værmessig og venninnemessig. Sigrun og Sarah kom til meg på søndagen, og vi fartet rundt i Paris i det nydelige været (jeg har offisielt skille, jippi). Vi så og gjorde så mange ting, at jeg lar de fine bildene til Sigrun få snakke for seg selv. 

På vei til Van Paaschen med de fine blå lysene... Vi bragte påskeegg og vin, Camilla hadde ordnet tapenade, brie og fikensyltetøy. Namnam.

Versailles! Min første gang, og for et turisthelvete. Vi stod en time i kø og var ca halvveis da vi fikk vite at alle under 26år kunne gå rett til inngangen...

Den fineste (engelskspråklige) bokhandelen i Paris som jeg har vært borte i, - Shakespeare & company.

Mexi&Co - igjen. Denne gangen sammen med noen bekjente av Sigrun; Mya og Sara fra Quebec.

Den søte pizzafyren på Flamengo pizza, stedet med det mest geniale konseptet: man bestiller take away, får en rosa ballong, går i en park og venter på at den søte pizzafyren kommer og finner deg! Og helium til dessert.

Alt det gode kommer ovenfra?

I går var en bra dag. Det var sommervarmt og sol. Jeg møtte van paaschen, og vi vandret rundt ved Odéon og Mabillon - jeg fikk sett jobben hennes og møtt den litt søte-men-vet-ikke-helt-hvor-man-har-han gutten i sjokoladebutikken over gata. Så møtte jeg noen andre Erasmuser utenfor Rodin-museet, - jeg er ikke så veldig stor skulpturfan, men Tenkeren og Helvetesporten funket likevel. Men så -

Jeg trodde først det var en kastanje som datt i hodet på meg. Men det var det ikke. Det var en stor - skikkelig stor - fuglebæsj. Grønn og kornete. Den ville nesten ikke ut, heller, og uansett hvor mye papir og vann vi brukte hadde jeg fortsatt et lite parti hår tovet med fuglediaré. 

Dette feiret vi med piknik i Jardin de Luxembourg.

Ferie, ferie, ferie

Jeg kom akkurat inn fra å ha ligget i parken i noen timer; solt meg, spiste baguette med mozzarella og tomat og spiste frukt og leste og så på den (dendrofile?) mannen som kysset og hvisket til trestammen ved siden av oss. Det var riktignok et veldig fint tre, nesten som et kirsebærtre, bare med enda større blomster. Men likevel, jeg følte ikke helt for å kysse det...

Det har skjedd en del siden sist, det har bare ikke skjedd så mye blogging. Jeg hadde bursdag, og det er jo alltid gøy, - dette året ble den feiret med is og sol og falafel i Marais, middag ute og kake inne med jentene på kvelden. 

Før meg hadde Anne Cecilie bursdag, og hun ble feiret med seks venninner på besøk og en haug med kaker. Og seigdamer uten sukker! Jeg skjønner at verden må gå videre hjemme, men seriøst, jeg ser ikke poenget. Vi dro på Favela chic rett ved Republique, og det var kjempegøy! Litt tropisk bølgeblikk-versjon av Indigo, bare med bedre musikk. 

Signe, Anne Cecilie og jeg har også bestilt tur til London med Eurostar den 22. april. Det blir en laaang dag, med avreise rundt kl.7 om morgenen og hjem 12 timer senere, men når TopShop glimrer i det fjerne... Og Pippa, fra Firenze, for min del. Det er nesten to år siden jeg så henne, og jeg gleder meg veldig til å se henne igjen.

Jeg har til og med klart å komme gjennom to franske akademiske bøker, hvorav den ene er veldig bra, faktisk: "Les nouvelles menaces: les relations Nord-Sud des années 1980 à nos jours". Dessuten ser jeg mai-helvete i horisonten; jeg har en liten anelse for at forelesninger begynner igjen etter vårferien, og da blir det en hard overgang fra late feriedager til 9-timers dager med forelesninger.

Men før den tid; besøk!! Denne gangen er det Sarah og Sigrun som kommer, og jeg skal presse dem inn på gulvet mitt, dem også. Jeg har allerede begynt på en liste over ting jeg har lyst til å gjøre, og hva jeg skal kjøpe inn til middag på søndagen når de kommer... Jeg gleder meg!

Parklivet i Paris føles veldig langt fra påskefjellet hjemme, og jeg skulle likt å være der også merker jeg... Men ferie her er ikke så verst - i hvert fall så lenge det er fint vær. På fredag begynner vårferien. Enda litt ferie? Jaja, hvorfor ikke... 

Full av Cognac og Bordeaux

Da jeg kom frem til Bordeaux, tok Adeline meg i mot med åpne armer og vietnamesisk mat. En fin veldig fin kombinasjon etter en ganske lang togreise. Hun var en ekte (urban)guide verdig, og tok meg med for å se kirkene, det fine, gamle teateret, promenaden ved elva og alle de fine små butikkene og kaféene. Det var veldig annerledes enn Paris, det mest effektfulle var kanskje at bygningene var to-tre etasjer lavere enn her, og det gjorde at solen skinte inn på de små plassene som befinner litt overalt. 

Adeline lærte meg også det sakrosankte franske måltidet "le goûter", som i bunn og grunn er en god unnskyldning til å spise kake. Og det gjorde vi. Jeg smakte på ikke mindre enn fem forskjellige kaker mens jeg var i Bordeaux, - seks hvis vi regner Cognac; chocolat fondant, limeterte, pistasj og bringebær-terte, karamellnøttekake, skogsbærsterte og selvfølgelig "canelé" som er typisk fra Bordeaux og med rom og vaniljesmak. Nam.

Av en eller annen grunn fikk bildet over til å tenke på Kardemommeby. Jeg mener å huske at Egner prøvde å "eksotifisere" Kristiansand litt. Uansett var Bordeaux eksotisk nok, og rett bort gata fant vi restene av et romansk amfiteater.

På kvelden spiste vi på en thairestaurant som var superkul og med veldig god mat. Adeline var også superkul, for hun matchet restaurantinteriøret. Jeg håper ikke det var altfor planlagt...hehe. Vi drakk mangolassi til dessert før vi gikk på kino i en kirke (!) og så Harvey Milk. 

På søndag dro vi til hjembyen til Adeline, Cognac. Se så glad hun er for å være hjemme..

Og selv om det ikke er hjemme for meg, føltes det litt sånn likevel, for familien Cuvelier er den søteste familien jeg har møtt på lenge. De bor i et lite Postmann Pat-hus à la francaise, med en liten hage der moren dyrker masse urter og blomster. Moren til Adeline, Maryse, var også kjempesøt, men samtidig kult sarkastisk og morsom. Broren hennes var også hjemme. Jeg ble slått av hvor mye de mobbet hverandre, men samtidig var det så mye kjærlighet i alt, at jeg - selv etter 6 forskjellige kakeslag og ekstensiv "goûting" - nesten døde av sukkersjokk.

Eller matsjokk. Først fortærte vi en 3-retters lunsj, med røkelaks til forrett, grillet kylling til hovedrett og hjemmelaget terte til dessert. Så, på kvelden, fikk de gjester, og Maryse disket igjen opp med en formidabel 3-retters: krabbe og avocado, and og mango med mascarponekrem. Nam # 2.

På tross av store matmengder klarte vi en tur rundtom i Cognac, som var liten, men veldig sjarmerende. De store cognac-husene var stengt, men jeg fikk i hvert fall pustet inn litt av cognac-luften. Det smakte vel så godt.

Bursdag!

I dag er det en uke til jeg har bursdag. Hvis noen skulle få lyst til å sende meg et kort er adressen min:

7N boulevard Jourdan, Maison de Norvège, 75014 Paris, France.

Dette er en seriøs oppmuntring.

3 ting

1) I dag er det nasjonal streikedag, og jeg har tenkt til å slå et slag for studentene. Jeg er jo tross alt i streik. Dessuten er det superfint vær for demonstrasjoner.

2) I går så jeg en mus på metroen.

3) I kveld drar jeg til Bordeaux for å besøke Adeline! Det gleder jeg meg veldig til. Men det som så ut som tre timer med lesing på TGV kan bli en svett og overfylt affære, ettersom streiken reduserer antall tog til Bordeaux til halvparten...

Ah, Sorbonne!

Nå begynner ting å skje. Noe i hvert fall. De har kanskje begynt å innse alvoret i situasjonen, for jeg har nå mottatt en bekreftelsene på at jeg får tatt eksamen og får poengene jeg trenger. I tillegg ble jeg bedt om å opplyse hjemreisedatoen min, slik at de kan organisere eksamen. Det sier litt om hvor fastlåst situasjonen er, ettersom de vurderer å arrangere eksamen spesielt for Erasmus-studentene...

Vi fikk også beskjed om å hente bibliografier og pensumlister på Sorbonne (om det betyr at vi får et par bøker å kunne til eksamen i stedet for forelesninger, det vet ikke jeg - sikkert ingen andre heller). Jeg brukte kanskje 10min bare på å finne det riktige kontoret; det var helt på baksiden, opp noen 20cm brede vindeltrapper som snirklet seg til høyre og venstre. Da jeg endelig var der var det stengt. Unntakstilfelle, akkurat i dag. Typisk.

U-turn

Du vet du er i Paris/ikke i Oslo når... du ser Usher spankulere inn på en nattklubb! Aha, that's riight. Signe hadde besøk av en venninne og søsteren hennes, og vi skulle ut, nærmere bestemt VIP room. Vi skjønte ikke helt greia da vi kom, dørvakten bare vinket oss vekk, og det var tydelig at de ventet på et eller annet. Så kommer plutselig hele crewet til Usher, inkludert egen paparazzi, og maestroen selv, i solbriller og sleskt smil. Men for all den, det var Usher, lissom. Surrealistisk.

Selvfølgelig måtte jeg google han; og jeg skjønner nå at vi nok ikke hadde hatt så mye å stille opp med mot "attacheen" hans på bildet (hvis det er kona, så ser hun altfor bra/altfor naken ut til å nesten ha dødd av lipo for et par dager siden...)På fredag var det litt sånne tilstander på Norges hus. Bare bytt Cristal med gratis øl. Det var ikke helt planlagt, men det ble sent (jeg la meg kl.6) og det ble gøy (dansing på kjøkkenet) og litt flaut (hvem leker "jeg har aldri" nå lenger?). Rett og slett utrolig morsomt. Og ingen døde av liposuction.