Anatole, i egen person...og klassen (under). Fra venstre: Carla, Esra fra Tyrkia, Lizzz fra Australia "I heart Lenin", Sinisa fra Kroatia med en superpen kjæreste, Sheila - en småfrekk ire, Anatole, meg, Lenka fra Tsjekkia, John fra USA, Anna, Elena og James fra Australia.
Og min favoritt blant alle: Virginia! Carla! From the United States of America, with the most terrible french accent! Oh yes, just like in the movies... 
Og van Paaschen; jeg har sett nonnene! De er overalt!
Lørdagens store fest var faktisk ganske morsom. Signe, Anne Cecilie og jeg spiste først på en meksikansk restaurant som het Mexi&Co, som var kitsch-sjarmerende med lysekrone av Corona-flasker og jalapenos i syltetøyglass på bordene. Og veldig godt, selvfølgelig.
Det var litt leirskole over det hele da vi gikk ned til festen i halv ett-tiden. Lokalet ser ut som et grendehus, vi hadde vorset på rommene for ikke å være de første, og følte oss generelt litt malplasserte. Men grendehuset var stappfullt, så vi slapp å være "wallflowers"... Mens vi danset var det hele tiden en mann som danset ved siden av oss, halvveis smilende, halvveis fjern. Han må ha vært bortimot 60, og var prikk lik Morgan Freeman. Plutselig spilte de en swing-sang, hvorpå Morgan Freeman griper tak i meg og begynner å snurre meg rundt. Og det var litt som å danse med deg, Morten; jeg som egentlig ikke kan danse, men prøver å føre likevel (underbevisst), og han som kan danse, men som ikke får til å snurre meg dit han vil. Men hva en 60 år gammel herre med hatt gjør på en fest på Cité Universitaire, det vet jeg ikke...
Søndag var en fin dag, selv om jeg var litt sliten. Jeg møtte en jente som heter Liz, som er søt nok, men som aldri har sett snø før og lurte på om vi snakket norsk i Norge. Og i dag avslørte hun at hun "loves Lenin!". Du kan ikke si det, sa jeg, men hun tok hånden for munnen og kniste, "just because he was crazy and people listened to him...". Vi blir nok ikke bestevenner.
Det er hverdag i Paris også. Denne uken har det regnet nesten hver dag, og jeg har glemt å kjøpe paraply hver gang. Jeg har vært på skolen, gjort leksene mine og vasket klær. Jeg har hatt mitt første møte med det franske byråkratiet, som er superspesialisert; for å få studentkort (ja, jeg er offisielt student på Sorbonne nå) måtte jeg først finne frem til en lite kontor i 11.etg på en grå blokk av en bygning, vente der i 45 min, finne et annet kontor for å få stempel på papirene mine, gå tilbake og gjennom til et tredje kontor der tre damer surmulte og kjeftet på hverandre og meg, før jeg endelig sto med kortet i hånden.
Men så er det ikke bare hverdag heller. På torsdag var jeg ute med mange fra klassen, fortsatt hjemme hos Elena og Hamish, og det var superkoselig. En kroater fra klassen, Sinisa, hadde tatt med seg en dansk venn (Philip) som er fotograf for et magasin her i Paris. Det var litt uklarhet i om han jobbet for et fashionblad for menn eller et "manneblad", Hamish trodde det siste og erklærte at han hadde en "man-crush"; Philip var kjekk, morsom, snakket godt fransk og tok bilder av nakne damer! Ah, hva man kan drømme om...
I går var vi litt mer høykulturelle og dro på Louvre. Det er gratis for alle under 26 etter kl. 18, men det var ikke så altfor mange mennesker heller. Jeg fikk sett Mona Lisa, Venus de Milo, Victoire de Samothrace, les Noces de Cana... Og alle de fantastiske bildene av Delacroix og David; det enorme maleriet av kroningen av Napoleon, portrettet av Madame Recamire og "La Liberté guidant le peuple". Vermeer må bli neste fredag, for vi kom ikke lenger enn 2.etg...
I dag er det fest på Norges hus, noe som visstnok er en stor begivenhet. Vi får se, jeg må innrømme jeg er litt avventende. Men hvis det blir Erasmus-tilstander som de på Kringsjå som Ingrid forteller om, så blir det sikkert gøy! Og på mandag kommer Anders, og jeg gleder meg sånn! Norges hus er kanskje ikke det klassiske Paris-scenarioet, men vi skal nok være motbydelig forelsket likevel. Vive l'amour og alt det der. Bon week-end à tous et toutes!
I går var jeg på min første franske fest her nede, som den nyfødte pariserinnen jeg er (jeg måtte). Nesten fransk, i hvert fall. Det var hos to australiere som vi kjenner fra Alliance (språkskolen vi går på), som bor i en dyrfin leilighet i 6ème. Vi ble kjent med noen franske venner av dem, og av Ragnhild (jeg mener: Camilla...). Det var veldig hyggelig, og morsomt å prate fransk. Men jeg må innrømme at jeg var ganske sliten på slutten av kvelden, nettopp fordi det fortsatt krever litt konsentrasjon for å holde en samtale. Ah, nybegynner.
I går møtte jeg en venninne fra Firenze, Nele, som går på en av les Grandes Écoles her i Paris. Hun tok meg med på Ladurée i rue Bonaparte, og vi drakk kaffe og spiste makroner i salle exotique. Det var fantastisk! Og veldig hyggelig å treffe Nele igjen, som jeg ikke har sett på nesten to år.
Jeg har mast om makroner helt siden vi kom hit, og Ladurée levde opp til forventningene. Jeg smakte bare sjokolade og rose, så jeg må tilbake... Eller kanskje skal jeg prøve Sadaharu Aoki, som jeg passerte på vei til skolen. Eller Pierre Hermé, som visstnok skal være enda bedre enn alle til sammen.
Dagen i dag har vært nok en kulinarisk dag. Vi dro på IKEA og spiste kjöttbullar à la francaise, dvs. med pommes frittes. Det var godt det også.
Ifølge avisene er vi under en "froid glacial", og enkelte slår fast at det ikke har vært så kaldt i Paris på 30 år. Og det er kaldt, selv om temperaturen er -3. Men vi har jo vært ute en vinterdag før, så Signe, Anne Cecilie (en venninne av Signe fra Trondheim) og jeg gikk turisttur fra Triumfbuen, ned Champs Élysées og videre inn i 1er. Vi besøkte Colette og spiste på en gård (dvs. La Ferme, en superøkologisk kafé med gress på veggene og gode baguetter).
Jardin du Luxembourg
På kvelden dro vi til Le Marais, hvor vi møtte Ragnhild (en annen venninne av Signe). Hun hadde fått streng beskjed av de hun bor hos om å passe seg i området, fordi det var "mange jøder der". Kanskje unødvendig å påpeke at de er litt rare...
