Morgan Freeman

Lørdagens store fest var faktisk ganske morsom. Signe, Anne Cecilie og jeg spiste først på en meksikansk restaurant som het Mexi&Co,  som var kitsch-sjarmerende med lysekrone av Corona-flasker og jalapenos i syltetøyglass på bordene. Og veldig godt, selvfølgelig.

Det var litt leirskole over det hele da vi gikk ned til festen i halv ett-tiden. Lokalet ser ut som et grendehus, vi hadde vorset på rommene for ikke å være de første, og følte oss generelt litt malplasserte. Men grendehuset var stappfullt, så vi slapp å være "wallflowers"... Mens vi danset var det hele tiden en mann som danset ved siden av oss, halvveis smilende, halvveis fjern. Han må ha vært bortimot 60, og var prikk lik Morgan Freeman. Plutselig spilte de en swing-sang, hvorpå Morgan Freeman griper tak i meg og begynner å snurre meg rundt. Og det var litt som å danse med deg, Morten; jeg som egentlig ikke kan danse, men prøver å føre likevel (underbevisst), og han som kan danse, men som ikke får til å snurre meg dit han vil. Men hva en 60 år gammel herre med hatt gjør på en fest på Cité Universitaire, det vet jeg ikke...

Søndag var en fin dag, selv om jeg var litt sliten. Jeg møtte en jente som heter Liz, som er søt nok, men som aldri har sett snø før og lurte på om vi snakket norsk i Norge. Og i dag avslørte hun at hun "loves Lenin!". Du kan ikke si det, sa jeg, men hun tok hånden for munnen og kniste, "just because he was crazy and people listened to him...". Vi blir nok ikke bestevenner.