Jalousie

I går hadde jeg litt hjemlengsel og alt var litt grått, inkludert været. Jeg følte ikke at jeg fikk gjort noen ting, det er streik, semesteret svinner unna meg og utvekslingsåret virket ikke helt som den "uforglemmelige" auberge espagnol-opplevelsen alle snakker om. De er heldigvis veldig midlertidige slike sinnstilstander, og i dag skinner solen i Paris. Det er vår!

Jeg har akkurat vært og handlet mat på et marked i nærheten, der alt er superferskt, det lukter nyplukkede grønnsaker og ferske urter og nyspylt asfalt. Jeg misunner virkelig franskmenn som har slike markeder å gå til. Det var det samme i Firenze; bugnende boder av grønnsaker og ferskt kjøtt og fisk var dagligdags, en selvfølge. Men nå drukner de ikke i snø og værhardt klima, heller.

I går var jeg på møte med AIESEC Sciences Po, jeg har sendt mail til LCPen (presidenten) for å spørre om jeg kunne være med. Jeg var dermed invitert på deres første møte etter ferien, på Maison des initiatives etudiantes. Det var litt skummelt, jeg må innrømme det; jeg visste ikke helt hvor det var (gikk selvfølgelig rett forbi og strenet opp og ned gaten i halvmørket for å finne det igjen), visste ikke hvordan Oriane så ut - eller noen andre for den saks skyld, eller hvordan AIESEC-møtene her foregår. Heldigvis var de som alle andre AIESECere jeg har møtt hittil: veldig hyggelige og "accueillants". Det stod ikke altfor bra til med LCen deres, men den har også bare eksistert i halvannet år. Så det blir spennende å se om jeg får gjort noe for å hjelpe...

Nå skal jeg lage meg stor lunsj med fersk baguette à l'ancienne og eggerøre og ost og juice og kaffe. Og et ferskt Jalouse, supernummer, som jeg kjøpte for de siste euroene mine i stad. Jeg savner fortsatt dere hjemme, jeg må innrømme det, men plutselig ble Paris ikke så verst likevel...

Shopping, blitzkrig og bryllup

Jeg er litt bloggovervelmet; det har skjedd veldig mye på kort tid, jeg husker ikke alt og vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Marte og Gabi var på besøk forrige uke. For Gabi begynte det ikke så veldig bra ettersom mobilen hennes døde og hun måtte stå på metrostasjonen en time og vente før jeg tilfeldigvis gikk på henne på vei for å hente Marte. Men deretter gikk det ikke så verst. Begge sov på gulvet på rommet mitt (som er 12kvm) - trangt og koselig - men veldig, veldig hyggelig. Det minte meg litt om overnattingene vi hadde hos hverandre før. Da vi hadde sett Eiffeltårnet og Champs-Elysées og Tuileries og litt sånn, var shoppingen og photoshootingen igang. Jeg gleder meg sykt til bildene til Gabi! Og shoppingen ble legendarisk da Marte kjøpte seg Chanel...

På onsdagen var Ingrid (Evensmo) innom på vei til Buenos Aires, og vi var alle ute og spiste; Marte, Gabi, Ingrid, Signe og jeg, og en venninne av Ingrid fra Blindern som heter Annette. Hun går Gateway her i Paris, og de bor i leiligheter like ved Eiffeltårnet, noe som nok er litt annerledes enn Norges hus... Planen var å dra på Neo (visstnok hipt og trendy og kult utested - "the hills"-jentene var der lissom) men det var stengt, og etter å ha stått ubeslutsomme utenfor et tacky homsested med 90-talls tekno og 20euro i cover, bestemte vi oss for å dra hjem.

Gabi dro hjem på torsdag for å dra på Bylarm, Marte dro på fredagen, og unngikk akkurat bombetrussel på Orly.Men det smalt, det gjorde det visst. Jeg, på min side, dro til Charles de Gaulle; tanten min skulle gifte seg i Fuengirola på Costa del Sol dagen etter. Jeg må ha vært utmattet etter lange dager og mye blitz, for plutselig, et kvarter inn i flyvningen, blir jeg kjempesvimmel og kvalm og ender opp med å kaste opp på do. Heldigvis ikke i den stusslige papirposen foran alle de andre på flyet! Det gikk sånn halvveis over, men flyturen var ikke den beste jeg har hatt, for å si det sånn. Men flyvertene var supersøte, - de ga meg vann og te og spurte kanskje fem ganger hver om det gikk bedre med meg.

Og på Costa del Sol var det sol, så da ble allting bedre. Jeg var ikke helt forberedt på sommer, - jeg var ikke helt forberedt på bryllupet heller, for å være ærlig, det kom så brått på alt besøket. Men det var et veldig fint bryllup. Lite, men de som var der var utrolig hyggelige, man fikk snakket med alle, god mat og drikke og det som hører med. Rett før jeg kom kjøpte jeg meg nye sko fra Zara, superhøye og fryktinngytende og dødskule. Jeg gikk med dem i godt over 12 timer i bryllupet, og fikk ikke vondt i det hele tatt. Halleluja.

Men nå er jeg tilbake i Paris, tilbake i streik. Heldigvis fikk vi utdelt en pensumliste i det ene faget, så jeg har noe å gjøre. Jeg leste litt i "Les nouvelles sociologies" i dag, helt uten å dø. Halleluja x 2. I dag møtte jeg dessuten Greta og Liz som jeg kjenner fra språkskolen, vi skal ut i morgen, og i dag skal jeg på middag med med-Erasmusene mine, og på fredag skal vi ut igjen med Kathrine og Kristina og Nora fra Norges hus. Og forhåpentligvis Anne Cecilie som har kommet hjem fra Malaga etter å ha besøkt noen venninner. Så det ser ut som jeg klarer å holde meg i aktivitet til Anders kommer igjen på søndag. Heldig er jeg!

Les belles et les bad boys

Både i går og i dag har jeg hatt en forferdelig hodepine. I går var det min feil, i dag ikke fullt så mye. Signe og jeg dro nemlig ut på fredag. Vi møtte Fredrik og kameraten hans Jørgen (fotograf i VG) på en bar i St.Germain, hvor det tilfeldigvis var ladies' night og bat mitvah med jelly beans og ballonger i overetasjen.  En farlig kombinasjon. Vi drakk sterke, sterke Capirinhas og shots med karamellpudding-smak. Så dro vi til Kong, som ligger på toppen av Samaritaine-bygningen, gjemt bak en anonym inngang og enorme dørvakter. Best kjent som stedet der Carrie har lunsj med ekskonen til alek (mikhail baryshnikov) i den aller siste episoden av Sex og singelliv! Åjada. 

Vi var imidlertid i etasjen rett under, men det var like "fashionable" der. Som mange andre steder i Paris (men heldigvis ikke overalt) følger man regelen "den som sitter, betaler"; setter du deg ned ved et bord, kjøper du umiddelbart en helflaske sprit eller champagne. Drinkene var stive nok (i dobbelt forstand) så vi ble stående. Etter hvert var det ingen som merket forskjell uansett; folk danset overalt, til og med i sofaene. Jeg prøvde meg på bordet, men det var av en eller annen grunn ikke lov. Vi møtte masse skotter som hadde tatt på seg kilt i anledning en rugbykamp dagen etter, der den ene hadde det mest skotske navnet jeg har hørt på lenge; Mingus!

Det var kjempegøy. Vi ble på Kong til det stengte, og løp over Seinen til et inngrodd pub der vi drakk en unødvendig øl og møtte enda flere skotter. Så ravet vi hjem, jeg med en maske på hodet og Signe på slep. Vi fant ingen crêpe-bod (crêpe er visstnok fyllamaten her nede, ifølge en upålitelig kilde) så det yoghurt til nattmat. Jeg tror ikke det hjalp, akkurat.

Hele lørdagen hadde jeg så utrolig hodepine, men det var som sagt ikke så rart... Like greit at avtalen vi egentlig hadde om å dra ut, falt gjennom. I dag har jeg hatt litt mindre vondt i hodet, men til gjengjeld hoste og vondt i halsen. Det passer uhyre dårlig, for i morgen kommer Marte og Gabi, og jeg har lovet photoshoot og shopping i lange baner. Planen er å stue begge to inn på rommet mitt på 12kvm, mot reglementet og sikkerhetsanbefalinger. Der det er hjerterom, osv... Jeg gleder meg i hvert fall veldig! 

Du vet du er utenlandsk når...

...du slår opp verbkonjunksjon i Bescherelle for å skrive tekstmelding.

Nye venner, gamle bilder

I går dro vi ut for å feire bursdagen til Kathrine, den ene av de norske jentene som vi har blitt kjent med her på Norges hus. Vi satt først på kjøkkenet og spiste kake og is og popcorn og sjokolade, sang bursdagssangen, og drakk øl og vin og champagne (den blir fin). Kathrine og Kristina hadde invitert mange fra skolen sin, blant annet en skokk med svensker som var veldig hyggelige. Men vi bråkte nok litt for en tirsdagskveld å være, og ble kjeftet litt på av den vimsete senegalesiske mannen fra resepsjonen (snakk om internatfølelse...). Svenskene var visst ikke partysvensker denne gangen, - alle dro hjem. Men vi hadde det koselig vi likevel, vi dro på pub st. germain som Ingrid B. tok meg med på da hun var i Paris.

Og idag, mens jeg snoket litt i profilene til Kathrine og Kristina på facebook, fant jeg et par bilder fra den forrige gangen vi var ute med dem, på La perle:

Fredrik, Signe og jeg. Gisle (Guillaume) var...hjertelig.Malin, Signe og GisleKathrine, jeg, Sophie og Kristina

Neivel

Det ble ikke noe mousse, det ble streik. På ubestemt tid. Vive la grève!

Epistememousse

I morgen er det første skoledag. Nesten like skummelt som aller første skoledag, da jeg hadde på meg Mikke Mus-kjole og var litt sjenert og hadde stort mellomrom mellom tennene. Og så feiret vi med sjokolademousse på Storo etterpå.

Jeg lurer seriøst på om jeg skal belønne meg selv med en sjokolademousse i morgen også, for det kommer til å bli en laang dag.

8-11: Forholdet Nord/Sør

11-14: Epistemologi og metodologi (jippi!)

14-15: Utenrikspolitikk

I tillegg tar jeg fem andre fag; engelsk (det bør gå greit), fransk, sosiologi, "transformations des sociétés contemporaines", og et historiefag, enten om "Nasjonalstaten og nasjonal identitet i Europa i det 20.århundre" eller "Islam og politikk i dag".

Det er litt synd jeg bare får lov til å ta et historiefag, for det viser seg at mange fag vi hjemme ville kalt "statsvitenskap" faller her under historie. Dessuten var det mange flere historiefag jeg kunne tenke meg å ta... Og så kunne jeg unngått metode og epistemologi!

Jeg merker at det definitivt blir sjokolademousse i morgen. Eller kanskje en liten makron. Jeg trenger oppmuntring!

Bagels & Brownies

I dag skjedde det noe litt rart. Midt i timen, mens min kjære klassevenninne Dasha snakket om "Mosko" (Moskva) og hvordan alle jentene der bare lever for å gifte seg med millionærer, kom det en dame inn i klassen og spurte etter meg. Ok, tenkte jeg, det er sikkert noen administrative greier. Neida, det var Veronique, som lurte på om jeg var interessert i å jobbe hos Bagels & Brownies, et lite kaffested rett ved siden av som har himmelske bagels og brownies (virkelig - alt er ferskt og hjemmebakt). Hun hadde funnet meg i listen av studenter, og valgte meg fordi jeg var skandinavisk, da vi angivelig har en lettere aksent (eller ingen) enn andre nasjonaliteter. Nivået på språkskolen tilsa at jeg snakket fransk, og det var to gode grunner for å bli ansatt, mente Veronique.

Så jeg dro til Bagels & Brownies, for å snakke med en viss Madame Baruch. Foran hele lunsjkøen forklarte jeg dermed historien med Veronique, uten helt å vite hva jeg spurte etter - det var forferdelig. Og de visste ikke hvem Veronique var engang! "C'est qui, cette Veronique?" Gud, jeg følte meg dum. Men, jeg må i hvert fall ha gjort et nogenlunde godt inntrykk, for jeg skal komme innom med søknad og CV på mandag. Jobbintervju på fransk hadde jeg ikke sett for meg helt ennå, må jeg innrømme. Dessuten vet jeg ikke om jeg har tid uansett, ettersom jeg antakeligvis må ha 8 fag dette semesteret, hvorav tre er masteremner! De er forhåpentligvis små...men hvem vet!

Hvis jeg får jobben, og jeg tar den, så blir det i hvert fall gratis bagel på alle som kommer på besøk! Det er kanskje god nok grunn i seg selv?

Génial

Hvem trenger verden når man har Frankrike? Du kan reise med tog til New York, Singapour, Los Angeles og Cancun... Den er litt gammel, men jeg synes fortsatt reklamen til SNCF er genial.

En perlehelg

Lørdag morgen, da jeg kom hjem igjen etter å ha sagt hadet til Anders, følte jeg at det var nødvendig å ha det litt gøy. Det ville vært altfor trist å sitte inne på den stusslige hybelen og føle på savnet. Så, Signe og jeg dro på La Perle i Le Marais. Der ble vi bestevenner med to sære, sære menn. Den ene, som egentlig var belgisk, hadde skulderlangt hår, matroslue, frakk med harepels og (det beste av alt) en bitteliten, blond snurrebart. Den andre hadde også harepels, kraftige nerdebriller og slørete øyne. De ville være våre slaver, og skulle stå i skyggen av oss. Først påstod de at de ikke gjorde noenting her i livet, men etter hvert forklarte de at de drakk. I livet generelt og på fest. Det syntes de var fryktelig morsomt.

Så ble vi bestevenner med Michael fra Sør-Afrika, som var prostituert. Etter hvert tok han også til fornuft, og fortalte at han var en arkitekt som jobbet for en kunstner som ikke kunne realisere sine egne skulpturer uten hans hjelp. Michael er venn med en dame som er gift med han ene i Phoenix og søsteren til han som er gift med Sofia Coppola. Eller var det Sofia som var godt med Phoenix-mannen? Peu importe. Jeg beriket livet hans ved å lære ham hva bitch er på fransk tegnespråk (takk, Adeline).

Så møtte vi to norske menn, Frederik fra Innovasjon Norge i Paris og Gisle (i Frankrike; Guillaume), som viste seg å være veldig hyggelige, og som vi hang med resten av kvelden. Guillaume var særdeles spandabel, litt urovekkende i og med at han så det an på pengene hvor lenge han kunne bli i Paris. Vi bidro kanskje ikke til å forlenge oppholdet, men...